Internasjonalt samarbeid

Fordi klimaproblemet berører hele verden, trengs det internasjonalt samarbeid for å finne virkelig effektive løsninger. Siden slutten av 1980-årene har det derfor pågått internasjonale forhandlinger for å begrense utslippene. Hittil finnes det to viktige, internasjonale avtaler om å bekjempe menneskeskapte klimaendringer.

    • Klimakonvensjonen (FNs rammekonvensjon om klimaendring) fra 1992, hvor de aller fleste av verdens land er med. Klimakonvensjonen sier at alle land skal arbeide for å motvirke farlige klimaendringer, og gir industrilandene et spesielt ansvar. Klimakonvensjonen legger grunnlaget for videre samarbeid. Landene som er med møtes hvert år for å drøfte nye tiltak mot klimaendringer. Les mer om Klimakonvensjonen her.
    • Kyotoprotokollen fra 1997 er et tillegg til Klimakonvensjonen. Kyotoprotokollen setter grenser for utslippene av klimagasser fra hvert av industrilandene i perioden 2008-2012. Mer enn hundre land har sluttet seg til denne avtalen. Men det landet som slipper ut mest klimagasser, nemlig USA, er ikke med. Les mer om Kyotoprotokollen her.

    For å oppfylle kravene i Kyotoprotokollen må myndighetene i hvert land innføre virkemidler som de som beskrives i avsnittet ”Hva kan myndighetene gjøre?” over.
KYOTO-PROTOKOLLEN: I 1997 holdt Klimakonvensjonen en konferanse i Kyoto i Japan for å enes om en avtale som forpliktet industrilandene til å begrense utslippene av klimagasser. Foto: IISD (klikk for å forstørre, 81 kB)
Last modified: Wednesday, 26 September 2018, 9:01 PM